En sommer: Masse opplevd, masse ugjort..

Sånn er det vel bare:Alt står i kø! Alt jeg skulle ha gjort, og alt jeg rakk å gjøre,men som jeg skulle gjort litt mer..!
Stakkars huset mitt, det lider av at fruen i huset har fått totalt fotogalskap.
For det er i det fineste været nordpå at det fineste lyset åpenbarer seg, og snekring...DET er ihvertfall ikke aktuelt da. Så da lider stakkars hus.
Så var det alle plassene man skulle dra til,legge seg i skjul: Det er ikke mer enn 24 timer i døgnet, og denne dama må også få litt søvn.
Så er det jobb da. Den jobben som bringer egg og flesk i hus...Den må man også ta seg av,sant?
Her nordpå har det vært drømmevær for en fotograf! Og dermed dårlige tider for vedlikehold,paradokset er til å ta og føle på.
Og det som er så fint med dette fantastiske instrumentet som heter FOTOGRAFIAPPARAT er :
Jeg kan fryse et øyeblikk i tiden.
Jeg kan se på dette øyeblikket,lenge etterpå,jeg kan huske,jeg kan føle,jeg kan lukte.
For meg så handler ikke alt om det perfekte bilde. Det handler også om en form for dagbok. Møter jeg har hatt,tanker jeg har hatt,dyrene jeg har møtt,turer jeg har gått,eller veier jeg har kjørt.
Når mørketiden kommer er noen av drømmene mine i bildene jeg har tatt, og bildene jeg ønsker å ta; til neste år, eller kansje året etter det.
Her er noen av mine møter med reven. En familie jeg ble godt kjent med i sommer. Jeg følger ennu en av ungene, som spiser fra hånden min,sikkert ikke bra med tanke på "uvennlige" mennesker, eller jakt, men den kommer når jeg roper, og vi har en slags samtale, jeg og reven.
Jeg syns det er magisk. Og jeg håper "Laurits" klarer seg, at verden er vennlig, at den finner nok mat,at den kan være en del av det dyrelivet jeg setter stor pris på her i Lofoten.
Romantisk..Nei, jeg syns ikke det. Bare en følelse av at denne verden henger sammen i mange tynne tråder.
Og at vi alle er en del av den tråden.

Takk til revefamilien Laurits!